Hva om du har utpregede symptomet, men legen sier du ikke er syk nok til å få hjelp enda, og vil vente til tilstanden forverre seg. Hvis legesenternes refleks var avvising og du måtte klage hver gang bare for å få den helsehjelpen som politikerne skryter av at er lov-pålagt. Hva om du hadde symptomer på cols, men legen sa at den diagnosen bruker vi ikke, så vi sier astma, begge er jo sykdommer på lunger.
Hva om du måtte dele halvparten, flere eller alle av dine legetimer med 6-7 andre og konkurrere om tiden, og om noen andre hadde mye på hjertet, måtte du gå med uforretta sak, og håpe at du slipper til neste gang. Eller noen opptrer truende, så du ikke våger ta ordet. Hva om du måtte sitte og dele dine mest intime ting med stadig nye folk, uten lovpålagt taushetsplikt? Gjerne i gjennomsiktig lokalmiljø.
Hva om du hadde en plage med forskjellige behandlingsformer, og du etter å har prøv en over lengre tid, uten effekt, ber om annen behandling, og får høre at siden du nå har samme symptomer som da du begynte den nevnte behandling, har du ikke krav på annen behandling, og blir anbefalt å søke deg inn igjen på den som virket mot sin hensikt. Avvist i et brev uten saksbehandler eller underskrift, så du får brettet ut og delt noen av dine mest intime detaljer med en ansikts- og navnløs inntaksteam. Som ikke vet mer om deg enn noen få avsnitt i en henvisning.
Velkommen til det offentlige psykiske helsevesenet.
De råeste forbryterne får se juryen i øynene, og vet hvem aktor og dommer er. Selv Behring Breivik vet hvem som dømte ham. Men den samme retten har ikke de som ofte selv er ofre for forbrytelser. De fleste i terapi er der fordi andre har herjet med og skadd dem. Er det virkelig fornuft i at de som skader folk har rettigheter som de som har fått liv redusert eller ødelagt av andre sine handlinger, uten å være skyld i det selv, ikke har?
Jeg regner med at de som sier DPS hjalp dem mener det, og godt er det, men de dere ikke høre noe om, er de som de ikke klarer å hjelpe. Jeg gikk 3 og 1/2 år på DPS i Farsund. Der opplevde jeg mye rart, og ble dårligere. Jeg ble tipset av min behandler, Karen Spinnangr, om å drikke cognac for å få sove. Jeg er tørrlagt alkoholiker. Jeg har problemer med sinne, men når jeg fortalte om hvordan jeg hadde opptredd sarkastisk mot butikkbetjening når de ikke hadde det jeg trengte, eller skjelte ut en turist fordi han kjørte i 60 i 80 sonen, for å få hjelp mot å oppføre meg slik, fikk jeg bare høre «Så fint». Når det ble diskutert drømmeyrke i gruppa og jeg snakker om astrofysikker eller astronom, blir jeg redusert til astrolog, dvs spådame i journalen.
Når jeg gikk bare litt dypt, ble folk tause, og de nye trodde de var kommet i feil gruppe, for de hadde ikke opplev noe slik. Jeg var den eneste som hverken hadde partner, barn, jobb, var under utdannelse, hadde støtte fra familie eller et sosialt nettverk. Hadde snaut begynt i gruppe før en av de andre mine informerte min slekt om at jeg gikk der. Den eneste som var utsatt for en massiv svertekampanje. Gruppearbeide skal være speiling, men hvordan kan man gjøre det hvis man ikke ser noe gjenkjennelig? Og hadde bare en sykepleier som behandler. Som trigget meg flere ganger enn jeg husker. Uten evne til å skjønne hvorfor. For å nevne noe av det jeg opplevde. Og jeg prøvde flere ganger å si ifra, og ba om å bli henvist videre. Til døve ører, det de ikke selv så, eksisterte ikke.
Jeg ønsket utreding for noe annet da jeg ikke kjente meg igjen i de gamle og utdaterte diagnosene fra 1800-tallet, som dystemi og neverasti, som de kastet på meg. Da fikk jeg høre at den diagnosen jeg mente bruker vi ikke. Og måten disse diagnosene jeg fikk blir satt ble betegnet som «i beste fall uansvarlig» på Modum Bad. En gjeng som jeg ikke aner hvem er eller hva de har av kvalifikasjoner, som ikke har møtt meg, setter diagnosen basert på vurderingene til en sykepleier. Det hører med til historien at Modum satt den diagnosen jeg ønsket å bli utredet for, etter å ha snakket med meg flere ganger, så de hadde et reelt grunnlag. I litteraturen har de et begrep som kalles terapeutisk trosretning, og på DPS i Farsund heter den religiøse orienteringen Bipolar. og for meg virket det som de praktiserer metoden «one size fits all».
Jeg ba 3 ganger om å bli henvist videre. Siste gang, da jeg var på vei ut, fikk jeg høre at de skulle se på det, og så hørte jeg ikke mer. Denne behandlingen er det Spinnangr omtaler som å være «knallgode på fag». Selv ble jeg skremt fra terapi i 5 år. Rett før jeg fikk nok ville jeg ha hjelp til å snakke med et familiemedlem jeg hadde en konflikt med, og følte at jeg bare ble overkjørt og ikke hørt. Ville ta en samtale med dette medlemmet sammen med min terapeut med håp om det ville bli letter å løse problemene med en tredjepart til stede så jeg kunne føle meg trygg og tørre å si hva jeg mente. Men så opplever jeg at hun forklarer motivasjonen til denne personen jeg har vokst opp med for meg, basert på en kort telefonsamtale for å avtale tidspunkt for møte. Da tør jeg ikke mer, og slutter.
Men livet ble stadig mer innholdsløst. Så bruker jeg noen måneder på å bygge meg opp og tar kontakt med fastlegen min på Farsund Legesenter, Johannes Maubach. Jeg forteller om mine erfaringer på DPS, at jeg ble dårligere og kommer med eksempler. Og ønsker at han undersøker mulighet for to konkrete behandlinger. Det slår meg ikke å spesifisere at han ikke må henvise meg til DPS. Som han gjør, uten å få bekreftet at de tilbyr det jeg ønsker. DPS sier i avslaget at siden jeg ikke har fått noen nye symptomer har jeg ikke rett på helsehjelp fra spesialhelsetjenesten, og viser til kommunale tilbud. Legen mener jeg bør klage, jeg sier at det har ingen hensikt, for jeg mener bestemt at de ikke har de tilbudene jeg ønsker. Men han presser på sånn at jeg klager bare for at det ikke skal bli brukt mot meg.
Så klart blir jeg avvist igjen. Og de sier, som jeg trodde, at de ikke tilbyr det jeg ønsker. De anser behandling på Farsund DPS som tilstrekkelig utprøvd. Helt enig. Men etter mine begrep der dette tegn på at jeg trenger noe annet, og når en metode ikke hjelper er det naturlige å prøve en annen. Men ikke for dem. Om man blir henvist feil for en fysisk skade, blir det rette opp. Blir man skadd, kan man få erstatning. Mens vi blir stemplet som «Ikke mottagelige for behandling» og «Benyttet seg ikke av tilbudet» når vi blir feilbehandlet. Forestill deg om man fikk slike beskjeder om ikke medisin eller behandling fungerte for en fysisk lidelse som var progressiv. Jeg blir henvist til det private, noe min lille uføretrygd ikke er kalibrert for.
Det finnes ingen rutiner, ingen undersøkelser som vurderer kvaliteten på terapien de leverer, og ingen oppfølging for å se hvordan pasienter klarer seg på sikt etter endt behandling. Og behandlerer står fritt til å påstå hva som helt ute et gram av dokumentasjon. Når ikke pasienter opplever bedring, kan de uimotsagt legge skylden på dem selv. Og siden det gjelder personer med psykiske problemer, er det ingen som setter spørsmålstegn med det. Det private markedet er enda mindre regulert.
Når jeg stiller meg undrene til at det ikke ble sjekket om behandlingene kunne tilbys, svarer legen at han hadde vært i kontakt med psykolog Lillian Jacobsen på Farsund DPS og blitt enige om at jeg skal henvises direkte til Spesialisert poliklinikk for psykosomatikk og traumer i Kristiansand.
Men de har ikke den metoden jeg ønsker. Noe man lett kan sjekke på deres hjemmeside. Og jeg blir re-traumatisert etter nok en gang ikke bli hørt, bli fortalt at jeg ikke er verdig hjelp, nå 2 ganger på kort tid, og overlatt til meg selv. Legen bare beklager at han ikke kunne hjelpe meg mer og ønsker meg «Lykke til videre i levet.» For nesten 2 og 1/2 million i inntekt pr. år bør man da kunne prestere mer enn dette.
Garantien om at man har rett til å motta nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og rett til å velge hvor du skal behandles er ikke verd en dritt når denne nødvendigheten skal bli bedømt av et team som ikke engang møter deg, og kan overkjørte hva en lege som kjenner deg, gjerne i flere år. Som Mímir Kristjánsson sier, det er er mistillit mot legestanden å underkjenne deres vurdering. Og siden de har gjemt seg bak anonymitet, trenger de ikke se folk i øynene når de dømmer dem til undergang. Nå er klagetiden til Statforvalteren på helserelaterte saker for Agder inntil 6 måneder. Kunne like gjerne vært 6 år. Og legen bare gir opp, etter EN henvisning, til en behandling som ikke eksisterer.
Personer utsatt for traumer sliter ofte med en svekket venstre hjernehalvdel når vi trigges, dvs området for språk, logikk osv, og det er ofte det er i denne tilstanden vi må kjempe og navigere i dette absurde landskap, og ofte alene.
Og så står jeg her da, helt satt ut, uten tilbud, og nå er det over 20 år siden jeg ble syk og begynte å prøve å få hjelp, og det har vært en sann svir av misforståelser, feilbehandlinger, avvisninger og inkompetanse. Journaler fulle av feil, antakelser og løgn, uten at det ser ut til å affiserer de impliserte det grann .
Dette er andre gang på 10 år jeg opplever at de instansen som skal hjelpe meg, driver meg til bristepunktet, for så avskrive seg alt ansvar. Det var NAV som virkelig satte fart på nedturen:
https://radikalpolitikk.no/2015/09/23/kjaere-robert-eriksson/
Til slutt en liten takk til vår ordfører, som tok meg på alvor!
