Når det planlegges stor utbygging og beslag av areal, energi, og eventuell forurensning, selges det inn med arbeidsplasser. Når vi skal bygge ned enorme områder med vindmøller og batterifabrikker for å få strøm til å lyse opp snart enhver liten veistubb, parkeringsplasser, offentlig bygg osv døgnet rundt, for å få energi til å sende mat hit og dit til de billigste produksjons og foredlings-lokasjoner, for å få billig arbeidskraft til landet, for at vi skal overlesse vår hus med lys til jul, for at vi snart skal slippe å løfte en finger eller tenke en krevende tanke, for alt skal gå på strøm og batteri, da rettferdiggjøres det med arbeidsplasser. Det veier mye tyngre enn miljøargumenter.
Vi har snart automatisert alt mulig, så for å bruke kroppen må vi ta tid og penger og gå på helsestudio eller annen aktivitet som kun er for aktivitetens skyld. Vi tar bil, rulletrapp og heis til treningssenteret. I stede for f.eks. å kjøpe en mekanisk kjøkkenvekt en gang i livet, går mange igjennom et uvisst antall samt utallige batterier. Og det kalles fremskritt. Ikke en kjeft i det politiske miljøet snakker om sparing, omlegging, redusering.
I Kvinesdal vil de nå bygge ned 500 dekar med en hydrogenfabrikk, som vil gi 100 – 150 arbeidsplasser, noe vi kan lese allerede på forsiden. Den selges inn som miljøvennlig. Mens den er både arealkrevende og energikrevende.
Siden begynnelsen av 1900-tallet har om lag 80 prosent av Norges villmark forsvunnet. Av fastlands-Norge er i dag bare 11,5 prosent villmarkspreget. I Sør-Norge er tallet under fem prosent, og mesteparten ligger i nasjonalparker. Dvs at alt annet areal er manipulert av oss og er ikke lengre som det det var i forhold til opprinnelig artsmangfold og ute av balanse. Og så skjønner vi ikke hvorfor dyr dør fortere enn vi kan følge med.
Vi får arbeidsplasser, og slik er vår sivilisasjon bygd opp, vi må stadig bygge mer, fortere og større. Å tro på evig økonomisk vekst er som å tro at man kan kjøre bilen evig på en full tank. Men, så lenge det generere arbeidsplasser …
